Ingen kan egentlig si eksakt dato for når antotypien ble oppfunnet. Det vi vet er at vi i århundrer har kjent til at vi kunne bruke farger fra planter for å farge tøy, papir eller andre overflater. Det har også lenge vært allment kjent at solen blekte farger, gulnet eller misfarget hvitvask kan bli hvitere ved å henge den ut i solen.
Og så er det kjent at universalisten sir John Frederic William Herschel i 1840 la fram et eksperiment med antotypi for Det Kongelige Instituttet i London. Eksperimentet skal ha blitt utført 11. oktober 1839, og ble senere videreutviklet av Mary Somerville. Sammen utviklet de antotypien som metode, der farge blir ekstrahert fra blomster og planter[1], fargen blir påført papir, som blir får tørke i mørket. Det tørre papiret blir siden tatt fram, vi legger en form for positiv, for eksempel et tørket løv eller en tørket blomst på papiret, som senere blir eksponert for sollys. Under denne eksponeringen blekner plantefargen, mens det som ligger bak positivet holder på fargen.
Noe av det som skiller antotypi fra de fleste andre fotografiske teknikker som ble patentert omtrent på samme tid som Herschel og Somerville gjorde sine eksperimenter, er at antotypien ikke kan fikseres, og vil ved utsettelse for UV-lys blekne og forsvinne. Det er et fotografi i fluxus.
18. mars 2024 fant valgfag Foto og Grafikk ved 2KDA, Charlottenlund VGS helt nye planter, som de har latt eksponere nå i tre uker. Resultatene ser dere her, og også disse vil sakte forsvinne, til det vi har igjen er en tekst på en plakett, som sier noe om det som var og det som ble.
[1] Antotypi kommer av gresk, anthos betyr blomst, og typos trykk, altså et blomstertrykk.
